Skjønnhetens bakside

Denne byen har fått meg til å tenke. Ganske mye faktisk. For blant vakre, hvite strender og hoiende tuk-tuk sjåfører ser vi så utrolig mye elendighet. Barn gatelangs klokka 11 om kvelden med en pose lim som de putter mot ansiktet og innhalerer. Fattige, veldige fattige, tiggere, gjerne krøplinger, som strekker lua frem mot deg. Vestlige menn på 50 ++ med unge, vakre Khmer-jenter (Khmer er den største folkegruppen i Kambodsja) som masserer dem der de ligger på solsengene sine, fonøyde med hvor billig de kan leve her. Etterpå tar de dem med seg inn i bungalowen for noen timer. De har kanskje betalt for å ha dem et døgn eller to.

Jeg er sint, provosert og frustrert. Og oppi alt dette fester backpackerne seg sanseløse. Som for å understreke dette var det en britisk gutt som døde på et utested her for to uker siden. Han druknet i bassenget, med folk dansende rundt...
Jeg ble med de andre ut en liten tur i går, men klarte ikke å sitte på en klubb på stranda etter å ha møtt gatebarn som solgte blomster på veien, og med alt dette andre i hodet. Det føltes ikke riktig på noen som helst måte, så jeg ruslet hjem.

I tillegg havnet vi på middag med noen godt voksne briter i går. Min sidemann begynt å snakke om hvordan det hver gang det var problemer, så var det "utlendinger" innvolvert. Det endte opp i en opphetet diskusjon om innvandringspolitikk, der de satt og påstod at innvandrere kom til landene "våre" og tok for seg av velferdsgodene med det som mål. De som kjenner meg godt vet hvor provosert jeg blir av hverdagsrasisme som dette, og av folk som ikke har et nyansert syn og skjærer alle over en kam. Jeg kjenner kjevene stramme seg bare jeg skriver om det. Og som om ikke det var nok, så sitter de og sier dette til Subhan, med afghanske foreldre som flyktet fra krig, og brukte et år på å komme seg i trygghet i Danmark. Det de inndirkte sa var at hans mor og far, uten kjente, uten å kunne språket, skulle funnet seg jobb i Danmark uten noen som helst hjelp fra det danske samfunnet. Stemningen rundt bordet ble ganske anstrengt etterhvert, og vi måtte bare bli enige om å la temaet ligge.

Ironien i det hele er jo at de sitter her, i et av Sør-øst Asias fattigste land, og innimellom argumentene uttrykker hvor overveldet de er over hvor billig disse spare-ribbs'ene er. Og uten at jeg skal anklage akkurat disse individene så stemmer profilen deres godt overens med de som vi har sett utnytter fattigdommen og desperasjonen i dette landet på det groveste.

Beklager å måtte ødelegge førjulsstemningen der hjemme med dette, men en reiseblogg kan ikke bare være gode opplevelser og idyll, for det ville ikke stemt med min virkelighet. Jeg har ingen bilder til å illustrere hva jeg føler, men dere kan jo prøve å putte det opp i kontrast mot bildene fra forrige innlegg. Jeg drar fra Sihanoukville i dag, men en blandet følelse fra oppholdet i magen.