fredag 6. april 2012

Skjærtorsdag 2012



Noen ganger er dette alt som er igjen etter et levd liv. Bare plastpressenningen han hadde over seg den siste natta, da det regnet så vanvittig, er nå borte. Jeg vet ikke om jeg kommer til å glemme bildet av når de løfter ham opp på lasteplanet på pickupen, iført hvite hansker og politiuniform. Akkurat nå er det i alle fall fryst fast.

Hendelsen har vært med på å farge mitt syn på Nicaragua, både på godt og vondt. Godt, fordi kvinnene på hostellet igjen viste den omsorgen som jeg har sett hos så mange nicaraguanere. På morgenen, mens han enda levde, var de ute med gallo pinto (bønner og ris) og juice til ham. De ringte sykehuset. Men ingen kom. Ikke før klokka ett, da 4 uniformkledde flokket seg om den halvnakne kroppen. De tok noen bilder, før de kjørte ham av gårde. Alt som var igjen var et minne om påske. 

onsdag 4. april 2012

Vietnamregn og himmeldisco!

Hurra! Det er uvær i Leon! Det er forresten en uting å kalle det uvær, for jøye meg så friskt og deilig det ble..! I morgen blir en optimal studiedag, og i natt får vi "bueno dormir" (bra sove) som jeg sa på min flytende spansk til min nye venn, nattevakten Bayardo, som lager figurer i stein og bark til meg og Marie. Forutenom det har jeg en fin påske!

fredag 30. mars 2012

Et annerledes foreldremøte


Som dere vet så er jeg ikke i Nicaragua på ferie. Studiet i flerkulturell pedagogikk intensivt, men vanvittig interessant og lærerikt. Jeg synes faktisk det er så spennende at jeg sitter og lurer på om det kanskje kan bli til en master en gang. Og alt dette spennende har jeg lyst til å dele med dere, også fordi jeg synes det er så viktig. Så dette blogginnlegget blir litt annerledes. Jeg skal nemlig dele en av fagtekstene jeg har skrevet her nede med dere. Men slapp av, det er ikke en klassisk fagtekst stappet med høytsvevende teori. Det kan vi heller snakke om når jeg kommer hjem. Derimot er det en praksisfortelling, altså en hendelse jeg opplevde i praksis, som jeg har prøvd å tenke litt rundt, og også knytte til pensum. Det er en litt lang tekst, og den første delen er kanskje den som er mest nærliggende et blogginnlegg i form. Men jeg håper dere leser hele hvis dere først leser, fordi noe av poenget mitt med å dele denne med dere handler om å vise hvordan man kan snu hvordan man tenker om andre menneskers handlinger og verdier. Hvordan man kan se ting fra flere perspektiver, og sette det inn i en kontekst som er annerledes fra den vi er vant med. Men nå skal jeg ikke si mer, annet enn; Velkommen til et nicaraguansk foreldremøte!

Inngangen til skolen - ikke helt som hjemme...
Klokka er 10 på morgenen. Omkring 45 5-åringer har ryddet stolene og bordene i klasserommet til en hestesko, og sitter nå og venter på foreldrene. De har fått tydelig beskjed om å ikke løpe til mor eller far når de ser dem. Det skal nemlig være foreldremøte. Foreldrene ankommer, mesteparten kvinner, hvor noen ser veldig unge ut. Enkelte ser rett og slett så unge ut at det ikke er fysisk mulig at de er foreldre til en 5-åring. Min tolkning er at dette er søsken. Noen tar barna på fanget, står eller sitter ved siden av. I døråpningen er det en opphopning av folk. Læreren som leder møter presenterer seg selv og oss. Dette er et fellesmøte for 1. 2. og 3. nivå. Det betyr at det skal være omkring 125 foreldre tilstede. Jeg ser omkring 30. Videre takker hun for forståelsen fra foreldrene om at hun, som jobber på 3. nivå, har en utfordrende situasjon med 68 elever i klassen, og derfor er i en situasjon hvor hun lett kan bli utslitt og syk.

Innholdet i møtet dreier seg deretter i stor grad om hvordan foreldrene må handle hjemme for å hjelpe læreren med oppdragelsen av barna. Hun forteller om barn som kommer på skolen og sloss, ikke hører etter og har stygg språkbruk. Videre påstår hun at dette er noe barna lærer hjemme. De overhører foreldre som krangler, ser at foreldrene bruker vold mot hverandre og er tilskuere til deres seksualliv. Hun oppfordrer derfor foreldrene til å huske på at deres atferd påvirker barna, barna lærer av det de ser hjemme, og ber foreldrene derfor unngå å krangle og ha seksuelt samkvem foran barna/mens barna er våkne (i flere husstander deler barn og foreldre seng), og heller ikke straffe barna. Læreren forklarte at å straffe barn ved hjelp av vold også kan komme til å slå tilbake på foreldrene, det er ulovlig, og barna kan bruke denne loven mot foreldrene, eller de kan ende opp med å utøve vold tilbake mot foreldrene. Hun avslutter denne seansen med å poengtere at hun er glad i barna og ønsker bare det beste for dem. Ingen av foreldrene bryter inn i denne monologen, men noen reiser seg og forlater møtet mens læreren prater, mens andre prater seg i mellom rundt om i klasserommet. Én ammer et barn.

Neste punkt på programmet er valg av foreldrepresident, visepresident og sekretær. Det tar litt tid før 3 foreldre har meldt seg frivillig til å inneha posisjonene, men etter litt oppfordring fra lærerne er stillingene besatt. Læreren gir dem deres første oppgave, å skaffe en lås til toalettet. For første gang tar en av foreldrene ordet, og påpeker at det har det allerede blitt samlet inn penger til i deres klasse, så hun kan ikke forstå hvorfor de skal gjøre det igjen. Læreren for hennes trinn forklarer at de som allerede har bidratt med penger behøver ikke gjøre det på nytt, men de andre kan betale til den nye foreldrepresidenten. Mens den første læreren fremdeles snakker, stiller en stor andel av foreldrene seg opp i kø foran presidenten, andre snakker fortsatt med hverandre og noen går frem og tilbake over gulvet foran læreren. Noen av barna holder også på med egne saker, som eksempel flytter ei jente på stoler, setter de foran hverandre som om hun lager et tog. Støynivået er dessuten en del høyere enn hva vi er vant med fra møtekulturer i Norge.
Pappaer henter også her

Jeg tolker budskapet fra læreren som at barna er vanskelige, særlig i den situasjonen hvor så mange er samlet på samme sted, og at det er foreldrene som har skyld i barnas oppførsel. Presentasjonen har et negativt fokus, barnas dårlige egenskaper trekkes frem, det samme gjelder omtalen av foreldrene som rollemodeller. Jeg oppfatter at store deler av møtet dreier seg om å oppdra foreldrene til å bli bedre forbilder for barna, uten at det kommer noen konkrete forslag annet enn at de skal slutte med det de gjør feil.  
Hele opplevelsen av dette møtet satt meg litt ut. For det første reagerte jeg på at det ble brukt av barnas skoletid til møtet, og at barna skulle være tilstede. Før møtet tenkte jeg at det kanskje skulle dreie seg om noe som også gjaldt barna, informasjon som kunne brukes som utgangspunkt for samtale eller i oppdragelsen. Derfor ble jeg litt sjokkert da læreren rett og slett fortalte foreldrene hvordan de skulle oppføre seg. Som en mor i denne situasjonen ville jeg blitt dødelig fornærmet, og også følt det veldig ubehagelig at noen irettesatt meg foran mitt eget barn. Dette blir det motsatte av å anerkjenne foreldrene, noe som kan virke inn på forholdet mellom foreldre og barn (Kibsgaard & Husby, 2009:205). Flere av emnene ville dessuten vært tabubelagt på et norsk foreldremøte. For å bruke Bourdieus termer ville temaer som foreldrenes sexliv og vold i hjemmet vært en del av feltet som på ingen måte tas opp i oponionen i foreldremøtet, til tross for at læreren kjenner det som et problem for den aktuelle klassen. Langt mindre mens barna hører på. Samtidig forundret foreldrenes reaksjon meg også, eller mangelen på den. Noen forlot møtet, men om det var i protest eller av andre grunner er vanskelig å spekulere i. Men det var ingen innvendinger, ingen spørsmål eller protester. Jeg fikk på følelsen av at dette ikke var noe uvanlig tema for et foreldremøte.
Samtidig som jeg er kritisk til måten foreldrene ble angrepet på, og til at barna var tilhørere, opplever jeg også læreren med et ekte og ærlig motiv; det beste for barna. Kanskje var det riktig at også barna fikk høre at foreldrene ikke har lov til å slå dem, eller at sex er noe som hører hjemme i voksenverden. Denne informasjonen kan hjelpe dem med å bli bevisst på sine rettigheter som barn, og hva som forventes av et hjem som er til beste for dem. Foreldrene blir på denne måten også klar over at barna vet dette, og at de reproduserer og forteller de erfaringene de får hjemme. Kanskje kan skam være med og redusere den negative atferden?
Samtidig kan det være at det også finnes en forventning til læreren og skolen om at de skal lære foreldrene hvordan de kan oppdra barna best mulig. Aslaug Andreassen Becher presenterer i sin bok om foreldresamarbeid med minoritetsforeldre en undersøkelse fra meksikanske miljø i USA, av Guadalupe Valdes, som viser at skolene ikke er tydelige nok på å synliggjøre forventningene til foreldrene (Becher, 2006:26). Også i forhold til norske forhold presiseres viktigheten ved at foreldrene er inneforstått deres bidrag til samarbeidet mellom hjem og skole (Kibsgaard & Husby, 2009:202-206; Becher, 2006:64). På samme måte som i Norge kan det se ut til at skolen her tar ansvar for å fortelle foreldrene hvordan de kan bidra til at elevene skal fungere best mulig på skolen. I dette tilfellet er innholdet og tilnærmingsmåten ulik, mens målet, barnas beste, er det samme.
Valdes’ undersøkelse beskriver også et helt annet forhold mellom medlemmene innad i familien, fokuset på oppførsel kontra læring, enn vi er vant med fra et norsk ståsted  (Becher, 2006:26). Kan lignende, eller tilsvarende ulike forhold i Nicaragua gjøre at lærerens pedagogikk bryter med hjemmets, og at hun derfor må gi retningslinjer til foreldrene for å lette eget arbeid, og skape en situasjon for barna som i hennes øyne er bedre?
Jeg opplever også at allerede der, på møtet, bryter foreldrene med lærerens oppfordring. I min møtekultur er det mangel på respekt å reise seg og gå, forflytte seg i rommet eller snakke med andre mens noen har ordet. Møtekulturen/oppførselen ligner mistenkelig på barnas atferd i klasserommet. Foreldrene gjør akkurat det jeg ønsker at barna ikke skal gjøre i lignende undervisningssituasjoner. Kanskje kjenner de ikke til noe bedre alternativ, det kan hende deres egen oppdragelse var likedan? Eller kan det være uvitenhet knyttet til deres sosioøkonomiske situasjon? Skolen er kommunal og vi har blitt fortalt at flere av barna kommer fra fattige kår, mange av foreldrene er unge, og har kanskje lav utdannelse og lite tilgang på informasjon om barneoppdragelse. Eller kanskje er det jeg oppfatter som mangel på respekt en helt normal atferd på et nicaraguansk foreldremøte? Kanskje var småpratingen og foreldrene som forlot møtet reaksjoner på innholdet, på samme måte som jeg ville rukket opp hånden og ventet på å få ordet?
Refleksjon rundt min egen reaksjon får meg også til å stille spørsmål ved vår egen håndtering av problematiske forhold i hjemmet. I Norge tror jeg vi rett og slett er for redde for å blande oss inn i den private sfære, for å tråkke på andres tær. Vi setter ofte hensynet til foreldrene foran hensynet til barna. Kanskje oppleves det mer komfortabelt for oss? Eller kanskje klarer vi ikke sette oss inn i situasjonen om at noen kan gjøre barn vondt. Det kan få katastrofale konsekvenser for barna det gjelder, som vi blant annet har sett i Kristoffer-saken.
Det krever mot å konfrontere mennesker med deres mangler, og det beundrer jeg læreren for. Hvis hennes metode virker, så vil det gagne alle, i sær barna. Om det er det som må til for å endre både foreldrenes og barnas atferd så stiller jeg meg positiv. I en norsk kontekst ville jeg nok ikke tatt det opp i plenum, foran alle foreldre OG barn, og jeg ville nok heller ikke brukt en like anklagende tone. Samtidig tror jeg det er viktig å foreslå flere alternative tilnærmingsmåter til oppdragelsen av barna, både i Norge og her i Nicaragua.


mandag 19. mars 2012

Lukten av mandagsjuicen

På gasskomfyren på kjøkkenet står en kjele med pasjonsfrukt og småbobler. Det dufter herlig langt ut i gangen, og jeg kan ikke la vær å titte opp i gryta. "Jugo de lunes" sier Lucia, som stadig vekk pirrer luktesansen med kokekunsten sin.



søndag 11. mars 2012

Sanseinntrykk fra León

På oppfordring fra Åshild har jeg lett etter litt andre sanseinntrykk enn bare visuelle. Her er en liten liste jeg har laget meg;

  • Klapringen av høver mot asfalt, blandet med bildur. 
  • Den gjennomtrengende, og nå nesten ignorerte, lyden av flyalarm - hver dag, klokka 07.00 og 12.00
  • Kalde bølger mot sandstrand og nakne bein
  • Den sviende følelsen av stekende sand under føttene
  • Irritasjonen over sand fra topp til tå - mellom tærne, i undertøyet og hodebunnen
  • Smell fra fyrverkeri jeg aldri ser
  • Politimannens fløyte om kvelden
  • Kysselyder, "hola", "guapa", "chela", "gringa", "adios" og andre hilsner som følger en langs gatene - krenkende og selvtillitsboost på en og samme gang? Jeg velger å ta det mest som kompliment
  • Musikk på et volumnivå som gjør det langt mindre fristende å entre butikken enn å klare seg uten produktene de tilbyr
  • Skranglete bussturer, med skinnseter som gir klam rygg og våt shorts
  • Tørre palmeblader som rasler i vinden
  • Støv! Over alt. I vinden, og derfor i øynene og på datamaskinen. Og med det, alltid følelsen av å ha skitne hender.

  • Rop og larm fra hundrevis av lekende og godterispisende barn (praksis er i gang!)



Her i Nicaragua er det dessuten vanlig å gi bort sanger som gaver til noen man er glad i. Er man ute og spiser middag og feirer, så kan man på enkelte steder finne de klassiske bandene med gitar, trekkspill og banjo, som jeg til nå har forbundet med Mexico. Du kan kjøpe 3 sanger for 100 cordobas (=25NOK) til bordet. Og det er jo ikke så farlig at nabobordet har gjort det samme, og at de to gruppene spiller hver sin sang.

Derfor tenkte jeg at jeg ville gi en sang til alle mine hjemme, og den jeg har falt mest for hittil er  El Cristo de Palacaguina. Jeg fant den desverre ikke i god kvalitet med nicaraguanske spillemenn, så bildene i denne filmen er av mexikanske kunstnere og pikslete, men lyden er i alle fall fin og sangeren nicaraguansk. Så da får dere et litt annet sanseinntrykk fra Nicaragua enn det jeg kan gi dere gjennom ord og bilder. Sett den gjerne på maksimalt volum, samtidig som du hører på en annen sang, for å få den mest autentiske Nica-følelsen.

fredag 17. februar 2012

Anbefaling for mørke vinterdager - og alle andre dager

Mens dere venter på innlegg fra meg tenkte jeg at jeg kunne tipse om en annen blogg, som jeg har hatt veldig stor glede av. Det var Una som viste meg den i Vietnam, og den er veldig fin å titte innom om man har en litt grå og trist dag. Just little things heter den, og den er rett og slett en samling med små, hverdagslige ting som gjør livet litt finere å leve. Her har tenkt på noen egne (kan godt hende de overlapper noen av de på nettsiden, men det gjør vel ikke noe)

Lukten av nyklippet gress.

Å gå barbeint for første gang etter vinteren.

En god klem.

Gå rundt i bare strømpebukse og t-skjorte.

En varm dusj etter å ha vært ute i kulda.

Å vite at noen savner deg når du er på andre siden av verden.


onsdag 15. februar 2012

Valentines day

Denne overskriften vil kanskje overraske noen av de som vet hva jeg mener om Valentines Day. Det er ikke så mye positivt, og jeg vil som regel helst late som dagen ikke finnes. For å gi en rask innføring i min filosofi er dette fordi jeg mener det er en dag handelsstanden har innført for å tjene penger, særlig i Norge, som ikke har noe som helst historisk bakgrunn for å "feire" den. Dessuten mener jeg det ikke skal være nødvendig å sette av en spesiell dag for å vise at man er glad i hverandre. Jeg gjør det gjerne hvilken som helst annen dag, bare ikke i dag!

Men når jeg blir tagget på dette bildet kan jeg ikke annet enn å le, og synes det er litt fantastisk.


Douglas er en telefonselger (altså selger av telefoner, ikke selger over telefon) jeg møtte da jeg var alene i Honduras, og han har sikret seg med å tagge hele 7 andre jenter på samme bilde. For meg er det både herlig komisk, og beskrivende for sider ved den machokulturen som råder i Latinamerika. Når man blir plystret på (eller bjeffet etter, som noen også hadde opplevd) på gaten, så kan man ikke tro man er den eneste i verden, for 2 minutter senere vil de plystre etter noen andre. Douglas tok det til et nytt nivå for min del. Og da er det helt okei med en valentineshilsen.

mandag 13. februar 2012

Ankommet Nicaragua, og vel så det

Vel, nå er jeg i Nicaragua, i gang med nye studier, nye opplevelser og med å få nye venner. Flerkulturell pedagogikk er både interessant og spennende, og jeg kan merke at det virkelig er et felt jeg er nysgjerrig på. Som en ekte pedagog tenkte jeg at jeg skulle la meg inspirere av det jeg har lært til å forme dette innlegget. Jeg har nemlig lest om pedagogen Paulo Freire som blant mye annet var opptatt av dialogen som redskap i undervisning. Så for at dere skal få et lite innblikk i hvordan jeg har det her, skal jeg føre en dialog med meg selv, siden det ikke er så mange andre å føre en slik dialog med her og nå. Dessuten tenker jeg at mange av de spørsmålene jeg hadde før jeg dro, kanskje kan ligne på de dere har der hjemme. Derfor vil jeg presentere det som et slags intervju av meg, utført av 2011versjonen av Ingrid.
Ingrid anno 2011, her representert i et tre sammen med Storm, møter Ingrid 2012 på toppen av en vulkan



Ingrid2011: Hei! Oj, dette var rart… Så brun du er i forhold til meg (*måler arm mot arm*)
Ingrid2012: Heh, hei! Dette var litt surrealistisk, ja.. Hadde jeg virkelig så langt hår?
I11: Du, eller jeg, hadde nok det. Tipper det var godt å få det bort! Men du, hvis du er som meg, noe jeg går ut i fra at du er, så synes jeg ikke vi skal kaste bort denne muligheten på å snakke om hud og hår. Kan du ikke heller si om du har forandret deg på noen annen måte?
I12: Wow, du kaster ikke bort tida… Kan ikke si det er helt sånn jeg husker deg, men la gå. Vel, forandret meg har jeg nok helt sikkert… For det første har jeg nok fått litt mer kunnskap om verden, samtidig som den også har blitt mer uforståelig og kompleks for meg. Alle oppgavene mine i Vietnam konkluderte med det, verden er stor og kompleks, og det som er sannhet ett sted, er løgn et annet. Det har jeg forresten også forstått. At sannhet er relativt, og at man må være reflektert i møte med verden. Om jeg er det er en annen sak, men jeg jobber med det. Forhåpentligvis hjelper dette studiet meg på vei. Jeg tror det. Men dette blir tørt, kanskje du heller er interessert i å høre litt om hverdagslivet mitt? Og en ting, ingen personlige spørsmål takk, jeg vil ikke at du skal rote det til nå som jeg har det så bra! Du vet, the butterfly effect og alt det der.
I11: Hmm..Okei da… Selv om jeg må innrømme at jeg ble veldig nysgjerrig nå. Men det er bra at du har det bra da. Eller at jeg har det bra? Eh, ja. Jeg går bare videre til neste spørsmål jeg. Ja, hverdagen er interessant! Hva gjør du en vanlig dag?
I12: Vel, jeg våkner i 6, halv 7-tida, før klokka og ”byulet” (det går en slags flyalarm her, hver dag klokka 7 og klokka 12). Jeg titter bort på mine to romkamerater, Martine fra Hønefoss og Marie fra Århus. De er som regel på vei til å våkne de også, for vi har som oftest sluknet klokka 10. Deretter skur jeg av vifta, drar på meg noe tøy og rusler bort til fellesbadet på gangen. Vi er rundt 20 kulturstudiestudenter som deler hostell, så i blant er det kø. Men som regel er det fritt frem for en kald dusj. Frokosten står klar på kjøkkenbenken, forskjellig hver dag. Det mest eksotiske er nok en rett med bønner, ris og bananchips, tradisjonell nicaraguansk. Det beste er frukt, og det er hver dag. Bussen til skolen er også typisk nicaraguansk, fargerik og litt gammeldags i designet. Den henter oss på andre siden av veien, og tar oss til studiestedene i nærheten av stranda. Der har vi pedagogikkforelesninger fra halv 9 til 12-tida, før det er lunsj på studiesenteret ved stranda. Tiden etter lunsj kan brukes til så mangt. Hvis vi ikke har seminar kan vi bli igjen på stranda og lese, sove i en av hengekøyene, kastes rundt av stillehavsbølgene eller ta bussen tilbake til byen. Onsdager er det lesedag. Ettermiddagen er middagstid, lesetid, datatid, pratetid, slappe-av-tid, salsatid, men ikke skypetid. For da sover dere jo der hjemme. Men jeg finner skypetid ellers, så det ordner seg.





I11: Du holder kontakt med de her hjemme altså?
I12: Jeg prøver, men du burde ta deg sammen, særlig på det der med blogginga.
I11: Hei! Ikke gi meg skylden for noe DU har gjort. Eller ikke gjort.
I12: Ehh..Nei, kanskje ikke.
I11: Har du møtt noen hyggelige folk da?
I12: Ja, absolutt! Både i Vietnam, på reisen i mellom og her! Men har har jeg bare vært i litt over en uke enda, så er fortsatt litt i bli-kjent fasen. Martine, som jeg bor med, møtte jeg i Vietnam, merkelig å møte noen fra hjemstedet på andre siden av kloden. Marie er antropologstudent, og gir meg en daglig dose dansk, noe jeg godt kan lige! Det er også andre mange andre fine folk her virker det som, kan kanskje fortelle mer etter hvert.





I11: Åh, herlig, dansk! Men er det varmt forresten? Hva bør jeg pakke? Og hvordan er Nicaragua?
I12: Det er herlig kjempevarmt! Rundt 30 grader, hvertfall. Men pakkinga må du finne ut av selv, har vært på kalde steder også. California for eksempel. Men Nicaragua er herlig. Flatt, steppelignende landskap som plutselig brytes av en vulkan, akkurat sånn som man tror en vulkan skal se ut etter å ha lest Donald. Tørre jorder hvor det gresser en hest eller et par kuer, kantet med luftige, skyggegivende trær. Grønn, gul og brun natur i møte med blå himmel. Støvete veier og plystrende, stirrende gutter. "Hola!" og koloniarkitektur i Leon. Lavhus i mur, og tortilla til middag. Hest og kjerre og damer med kurv på hodet. Frukt og avokado. Hva er det ikke å like?



 I11: Wow, det høres ut som noe for meg. Og deg! Er du glad du dro?
I12: JA! Angrer ikke et sekund! Bra valg, 2011!
I11: Gi meg noe personlig da..Vær så snill!
I12: Jeg er forelska.....i dette landet!


Vel, det var det jeg hadde for denne gang. Men jeg vil komme med en oppfordring; Still meg spørsmål! Spør etter spesifikke bilder eller informasjon som jeg kanskje har uten at jeg vet det! (Jeg jobber med fuglene pappa, men de flyr så fort og så langt unna). Det kan hjelpe meg med å reflektere og lære om alt dette fine og rare jeg opplever, og kanskje gi dere mer igjen for å sjekke innom her hele tiden og. Kanskje det til og med kan hjelpe meg til å oppdatere litt oftere?

søndag 22. januar 2012

The American dream

Jeg har begynt å skjønne hvorfor folk drar til USA for å finne lykken...! Bare se hva jeg fant;


Så nå, etter en uke med lading av batterier i et ordentlig hjem (borgerne vil skjønne betydningen av dette) med familie, norsk frokost, iransk middag, slalomtur, minusgrader, hest, skog, fjell, hav, akvarium og en god dose amerikansk kultur er jeg klar for Mellom-Amerika. En topp ferie i backpackingen med andre ord!