Et annerledes foreldremøte

Som dere vet så er jeg ikke i Nicaragua på ferie. Studiet i flerkulturell pedagogikk intensivt, men vanvittig interessant og lærerikt. Jeg synes faktisk det er så spennende at jeg sitter og lurer på om det kanskje kan bli til en master en gang. Og alt dette spennende har jeg lyst til å dele med dere, også fordi jeg synes det er så viktig. Så dette blogginnlegget blir litt annerledes. Jeg skal nemlig dele en av fagtekstene jeg har skrevet her nede med dere. Men slapp av, det er ikke en klassisk fagtekst stappet med høytsvevende teori. Det kan vi heller snakke om når jeg kommer hjem. Derimot er det en praksisfortelling, altså en hendelse jeg opplevde i praksis, som jeg har prøvd å tenke litt rundt, og også knytte til pensum. Det er en litt lang tekst, og den første delen er kanskje den som er mest nærliggende et blogginnlegg i form. Men jeg håper dere leser hele hvis dere først leser, fordi noe av poenget mitt med å dele denne med dere handler om å vise hvordan man kan snu hvordan man tenker om andre menneskers handlinger og verdier. Hvordan man kan se ting fra flere perspektiver, og sette det inn i en kontekst som er annerledes fra den vi er vant med. Men nå skal jeg ikke si mer, annet enn; Velkommen til et nicaraguansk foreldremøte!

Inngangen til skolen - ikke helt som hjemme...

Klokka er 10 på morgenen. Omkring 45 5-åringer har ryddet stolene og bordene i klasserommet til en hestesko, og sitter nå og venter på foreldrene. De har fått tydelig beskjed om å ikke løpe til mor eller far når de ser dem. Det skal nemlig være foreldremøte. Foreldrene ankommer, mesteparten kvinner, hvor noen ser veldig unge ut. Enkelte ser rett og slett så unge ut at det ikke er fysisk mulig at de er foreldre til en 5-åring. Min tolkning er at dette er søsken. Noen tar barna på fanget, står eller sitter ved siden av. I døråpningen er det en opphopning av folk. Læreren som leder møter presenterer seg selv og oss. Dette er et fellesmøte for 1. 2. og 3. nivå. Det betyr at det skal være omkring 125 foreldre tilstede. Jeg ser omkring 30. Videre takker hun for forståelsen fra foreldrene om at hun, som jobber på 3. nivå, har en utfordrende situasjon med 68 elever i klassen, og derfor er i en situasjon hvor hun lett kan bli utslitt og syk.

Innholdet i møtet dreier seg deretter i stor grad om hvordan foreldrene må handle hjemme for å hjelpe læreren med oppdragelsen av barna. Hun forteller om barn som kommer på skolen og sloss, ikke hører etter og har stygg språkbruk. Videre påstår hun at dette er noe barna lærer hjemme. De overhører foreldre som krangler, ser at foreldrene bruker vold mot hverandre og er tilskuere til deres seksualliv. Hun oppfordrer derfor foreldrene til å huske på at deres atferd påvirker barna, barna lærer av det de ser hjemme, og ber foreldrene derfor unngå å krangle og ha seksuelt samkvem foran barna/mens barna er våkne (i flere husstander deler barn og foreldre seng), og heller ikke straffe barna. Læreren forklarte at å straffe barn ved hjelp av vold også kan komme til å slå tilbake på foreldrene, det er ulovlig, og barna kan bruke denne loven mot foreldrene, eller de kan ende opp med å utøve vold tilbake mot foreldrene. Hun avslutter denne seansen med å poengtere at hun er glad i barna og ønsker bare det beste for dem. Ingen av foreldrene bryter inn i denne monologen, men noen reiser seg og forlater møtet mens læreren prater, mens andre prater seg i mellom rundt om i klasserommet. Én ammer et barn.

Neste punkt på programmet er valg av foreldrepresident, visepresident og sekretær. Det tar litt tid før 3 foreldre har meldt seg frivillig til å inneha posisjonene, men etter litt oppfordring fra lærerne er stillingene besatt. Læreren gir dem deres første oppgave, å skaffe en lås til toalettet. For første gang tar en av foreldrene ordet, og påpeker at det har det allerede blitt samlet inn penger til i deres klasse, så hun kan ikke forstå hvorfor de skal gjøre det igjen. Læreren for hennes trinn forklarer at de som allerede har bidratt med penger behøver ikke gjøre det på nytt, men de andre kan betale til den nye foreldrepresidenten. Mens den første læreren fremdeles snakker, stiller en stor andel av foreldrene seg opp i kø foran presidenten, andre snakker fortsatt med hverandre og noen går frem og tilbake over gulvet foran læreren. Noen av barna holder også på med egne saker, som eksempel flytter ei jente på stoler, setter de foran hverandre som om hun lager et tog. Støynivået er dessuten en del høyere enn hva vi er vant med fra møtekulturer i Norge.

Pappaer henter også her

Jeg tolker budskapet fra læreren som at barna er vanskelige, særlig i den situasjonen hvor så mange er samlet på samme sted, og at det er foreldrene som har skyld i barnas oppførsel. Presentasjonen har et negativt fokus, barnas dårlige egenskaper trekkes frem, det samme gjelder omtalen av foreldrene som rollemodeller. Jeg oppfatter at store deler av møtet dreier seg om å oppdra foreldrene til å bli bedre forbilder for barna, uten at det kommer noen konkrete forslag annet enn at de skal slutte med det de gjør feil.  

Hele opplevelsen av dette møtet satt meg litt ut. For det første reagerte jeg på at det ble brukt av barnas skoletid til møtet, og at barna skulle være tilstede. Før møtet tenkte jeg at det kanskje skulle dreie seg om noe som også gjaldt barna, informasjon som kunne brukes som utgangspunkt for samtale eller i oppdragelsen. Derfor ble jeg litt sjokkert da læreren rett og slett fortalte foreldrene hvordan de skulle oppføre seg. Som en mor i denne situasjonen ville jeg blitt dødelig fornærmet, og også følt det veldig ubehagelig at noen irettesatt meg foran mitt eget barn. Dette blir det motsatte av å anerkjenne foreldrene, noe som kan virke inn på forholdet mellom foreldre og barn (Kibsgaard & Husby, 2009:205). Flere av emnene ville dessuten vært tabubelagt på et norsk foreldremøte. For å bruke Bourdieus termer ville temaer som foreldrenes sexliv og vold i hjemmet vært en del av feltet som på ingen måte tas opp i oponionen i foreldremøtet, til tross for at læreren kjenner det som et problem for den aktuelle klassen. Langt mindre mens barna hører på. Samtidig forundret foreldrenes reaksjon meg også, eller mangelen på den. Noen forlot møtet, men om det var i protest eller av andre grunner er vanskelig å spekulere i. Men det var ingen innvendinger, ingen spørsmål eller protester. Jeg fikk på følelsen av at dette ikke var noe uvanlig tema for et foreldremøte.

Samtidig som jeg er kritisk til måten foreldrene ble angrepet på, og til at barna var tilhørere, opplever jeg også læreren med et ekte og ærlig motiv; det beste for barna. Kanskje var det riktig at også barna fikk høre at foreldrene ikke har lov til å slå dem, eller at sex er noe som hører hjemme i voksenverden. Denne informasjonen kan hjelpe dem med å bli bevisst på sine rettigheter som barn, og hva som forventes av et hjem som er til beste for dem. Foreldrene blir på denne måten også klar over at barna vet dette, og at de reproduserer og forteller de erfaringene de får hjemme. Kanskje kan skam være med og redusere den negative atferden?

Samtidig kan det være at det også finnes en forventning til læreren og skolen om at de skal lære foreldrene hvordan de kan oppdra barna best mulig. Aslaug Andreassen Becher presenterer i sin bok om foreldresamarbeid med minoritetsforeldre en undersøkelse fra meksikanske miljø i USA, av Guadalupe Valdes, som viser at skolene ikke er tydelige nok på å synliggjøre forventningene til foreldrene (Becher, 2006:26). Også i forhold til norske forhold presiseres viktigheten ved at foreldrene er inneforstått deres bidrag til samarbeidet mellom hjem og skole (Kibsgaard & Husby, 2009:202-206; Becher, 2006:64). På samme måte som i Norge kan det se ut til at skolen her tar ansvar for å fortelle foreldrene hvordan de kan bidra til at elevene skal fungere best mulig på skolen. I dette tilfellet er innholdet og tilnærmingsmåten ulik, mens målet, barnas beste, er det samme.

Valdes’ undersøkelse beskriver også et helt annet forhold mellom medlemmene innad i familien, fokuset på oppførsel kontra læring, enn vi er vant med fra et norsk ståsted  (Becher, 2006:26). Kan lignende, eller tilsvarende ulike forhold i Nicaragua gjøre at lærerens pedagogikk bryter med hjemmets, og at hun derfor må gi retningslinjer til foreldrene for å lette eget arbeid, og skape en situasjon for barna som i hennes øyne er bedre?

Jeg opplever også at allerede der, på møtet, bryter foreldrene med lærerens oppfordring. I min møtekultur er det mangel på respekt å reise seg og gå, forflytte seg i rommet eller snakke med andre mens noen har ordet. Møtekulturen/oppførselen ligner mistenkelig på barnas atferd i klasserommet. Foreldrene gjør akkurat det jeg ønsker at barna ikke skal gjøre i lignende undervisningssituasjoner. Kanskje kjenner de ikke til noe bedre alternativ, det kan hende deres egen oppdragelse var likedan? Eller kan det være uvitenhet knyttet til deres sosioøkonomiske situasjon? Skolen er kommunal og vi har blitt fortalt at flere av barna kommer fra fattige kår, mange av foreldrene er unge, og har kanskje lav utdannelse og lite tilgang på informasjon om barneoppdragelse. Eller kanskje er det jeg oppfatter som mangel på respekt en helt normal atferd på et nicaraguansk foreldremøte? Kanskje var småpratingen og foreldrene som forlot møtet reaksjoner på innholdet, på samme måte som jeg ville rukket opp hånden og ventet på å få ordet?

Refleksjon rundt min egen reaksjon får meg også til å stille spørsmål ved vår egen håndtering av problematiske forhold i hjemmet. I Norge tror jeg vi rett og slett er for redde for å blande oss inn i den private sfære, for å tråkke på andres tær. Vi setter ofte hensynet til foreldrene foran hensynet til barna. Kanskje oppleves det mer komfortabelt for oss? Eller kanskje klarer vi ikke sette oss inn i situasjonen om at noen kan gjøre barn vondt. Det kan få katastrofale konsekvenser for barna det gjelder, som vi blant annet har sett i Kristoffer-saken.

Det krever mot å konfrontere mennesker med deres mangler, og det beundrer jeg læreren for. Hvis hennes metode virker, så vil det gagne alle, i sær barna. Om det er det som må til for å endre både foreldrenes og barnas atferd så stiller jeg meg positiv. I en norsk kontekst ville jeg nok ikke tatt det opp i plenum, foran alle foreldre OG barn, og jeg ville nok heller ikke brukt en like anklagende tone. Samtidig tror jeg det er viktig å foreslå flere alternative tilnærmingsmåter til oppdragelsen av barna, både i Norge og her i Nicaragua.