God jul, hilsen Asia

Jul i Asia er ikke som jul i Norge, selv ikke om det hadde vært kaldt og snø. Så selv om det nå er julemorgen kan jeg ikke akkurat si at jeg har den berømte julestemningen. Men de prøver, asiaterne, det skal de ha. Noen restauranter og butikker spiller julemusikk, vi var på live-kveld med åpen scene den 22. hvor de innimellom alle vietnamesiske kjærlighetssangene (det er i alle fall det jeg tror det er, jeg forstår jo ikke akkurat hva de synger) også sang Mary´s boychild - på vietnamesisk selvfølgelig. Men det var fint å høre noe man gjenkjente. Min venninne Anh omtaler julaften som "Merry Christmas"("What will you do on merry christmas?"), så det er tydelig at jula er noe vestlig som de ikke er helt fortrolig med, men som de omfavner så godt de kan likevel. Det ser i alle fall slik ut på juledekorasjonene rundt om.

Selv om Hanoi var litt kaldt for meg som er vant til 30+, måtte de ty til papirsnø. Dette er den mest jordnære julepynten jeg har sett hittil, og om hele Hanoi hadde sett sånn ut hadde det kanskje hjulpet på vinter-savnet

Hoi An: Kirka pynta til jul, de drar det kanskje litt lenger enn hjemme

Hanoi: Snømenn og palmer

Noen som vil ha heliumsjulenisseballonger på juletreet?

Butikkene passer også på å lage julestemning, det er i alle fall akkurat som hjemme

I Chiang Mai har de byttet ut hest og slede med tuk-tuk

Dere må spise pepperkaker og surkål i store mengder for meg i dag(så kan jeg spise smør for dere). Juleaften vil nok heller ikke bli det samme uten Jørgensen-familiens sjokolademousse (kanskje vi kan lage dobbelt porsjon neste år?), ullsokker på tynn strømpebukse og spente barn. Jeg savner dere, og tenker litt ekstra på den fine familien min i dag. Mamma hilser også hjem til alle sammen! GOD JUL!

60 år og thai-kokk

Siden sist har jeg forlatt resten av mine medstudenter, fått mamma med på reisen og tilbrakt i overkant av en uke i Thailand. Mor hadde dessuten tatt med speilrefleksen min til Asia, så nå håper jeg bildene vil bli av litt bedre kvalitet fremover.

Endelig har jeg fått føttene plantet på vietnamesisk jord igjen, noe som føles litt som å komme hjem. Men akkurat dette innlegget skal vies til en litt annerledes bursdagsfeiring for mammas del – thailandsk matlagingskurs.

Vi tilbragte nemlig noen fine dager i en koselig by nord i Thailand, Chiang Mai. Den er kjent for å være av den kulturelle sorten, og det var muligheter for massasjekurs, meditasjonskurs, turgåing, elefantridning og nettopp matlagingskurs. Og det kom vi frem til at 13. desember, mammas 60årsdag, skulle brukes til. Vi er nemlig begge svake for det thailandske kjøkken, og jeg synes kunnskap og minner er de aller fineste souvernierene man kan ta med hjem. 

Først gikk turen til markedet, hvor vi egentlig kunne fått kjøpt all maten ferdig

Markeder er et av mine favorittsteder å ta bilder, det er så mange fine farger, situasjoner og motiver

Skal jeg være helt ærlig tror jeg ikke det har sååå stor hensikt om vi hjemme bytter ut plastposene med handlenett. For i Asia bruker de nemlig plastposer til ALT! Til og med brus kan du kjøpe i en pose med sugerør...

Vår noe overivrige instruktør. Hun stod aldri stille, og sluttet aldri å prate/le, dermed var det litt vanskelig å ta bilde av henne. Her sammen med en kefirlimebusk, bladene gir en karakteristisk sitronsmak som er vanlig i thaimat! mmm..

Noen av ingrediensene for å lage rød "currypasta," som mamma ville sagt...

ferdig rød currypaste, denne er riktignok fra markedet

Kurset foregikk på en gård, hvor omtrent alle ingrediensene
kunne finnes i hagen. Mamma sjekker neste rett.

Ingrediensene som skal til for å lage Tom Kaa suppe med tofu,
hvis du legger til koksmelk og sitrongress

Vanligvis er jeg ikke noe suppemenneske, men denne kunne frelst de fleste.

I hagen som omgav oss var det ikke bare urter og grønnsaker,
men også masse vakre blomster...

...noe som passet meg bra siden jeg var ivrig på å leke meg med kameraet mitt igjen

Når man fyller seksti har man en legitim grunn til å ta seg en middagshvil, til tross for at man ser ut som man er 35

Jeg gleder meg allerede til å komme hjem og lete i innvandrerbutikk-hyllene etter all verdens herlige ingredienser

Skjønnhetens bakside

Denne byen har fått meg til å tenke. Ganske mye faktisk. For blant vakre, hvite strender og hoiende tuk-tuk sjåfører ser vi så utrolig mye elendighet. Barn gatelangs klokka 11 om kvelden med en pose lim som de putter mot ansiktet og innhalerer. Fattige, veldige fattige, tiggere, gjerne krøplinger, som strekker lua frem mot deg. Vestlige menn på 50 ++ med unge, vakre Khmer-jenter (Khmer er den største folkegruppen i Kambodsja) som masserer dem der de ligger på solsengene sine, fonøyde med hvor billig de kan leve her. Etterpå tar de dem med seg inn i bungalowen for noen timer. De har kanskje betalt for å ha dem et døgn eller to.

Jeg er sint, provosert og frustrert. Og oppi alt dette fester backpackerne seg sanseløse. Som for å understreke dette var det en britisk gutt som døde på et utested her for to uker siden. Han druknet i bassenget, med folk dansende rundt...
Jeg ble med de andre ut en liten tur i går, men klarte ikke å sitte på en klubb på stranda etter å ha møtt gatebarn som solgte blomster på veien, og med alt dette andre i hodet. Det føltes ikke riktig på noen som helst måte, så jeg ruslet hjem.

I tillegg havnet vi på middag med noen godt voksne briter i går. Min sidemann begynt å snakke om hvordan det hver gang det var problemer, så var det "utlendinger" innvolvert. Det endte opp i en opphetet diskusjon om innvandringspolitikk, der de satt og påstod at innvandrere kom til landene "våre" og tok for seg av velferdsgodene med det som mål. De som kjenner meg godt vet hvor provosert jeg blir av hverdagsrasisme som dette, og av folk som ikke har et nyansert syn og skjærer alle over en kam. Jeg kjenner kjevene stramme seg bare jeg skriver om det. Og som om ikke det var nok, så sitter de og sier dette til Subhan, med afghanske foreldre som flyktet fra krig, og brukte et år på å komme seg i trygghet i Danmark. Det de inndirkte sa var at hans mor og far, uten kjente, uten å kunne språket, skulle funnet seg jobb i Danmark uten noen som helst hjelp fra det danske samfunnet. Stemningen rundt bordet ble ganske anstrengt etterhvert, og vi måtte bare bli enige om å la temaet ligge.

Ironien i det hele er jo at de sitter her, i et av Sør-øst Asias fattigste land, og innimellom argumentene uttrykker hvor overveldet de er over hvor billig disse spare-ribbs'ene er. Og uten at jeg skal anklage akkurat disse individene så stemmer profilen deres godt overens med de som vi har sett utnytter fattigdommen og desperasjonen i dette landet på det groveste.

Beklager å måtte ødelegge førjulsstemningen der hjemme med dette, men en reiseblogg kan ikke bare være gode opplevelser og idyll, for det ville ikke stemt med min virkelighet. Jeg har ingen bilder til å illustrere hva jeg føler, men dere kan jo prøve å putte det opp i kontrast mot bildene fra forrige innlegg. Jeg drar fra Sihanoukville i dag, men en blandet følelse fra oppholdet i magen.

Late dager i Kambodsja

Solen har gått ned for min studietid i Hoi An (beklager klisjeaktig ordspill, men måtte finne en unnskyldning for å legge ut et solnedgangbilde), ettersom den endelige eksamnen er levert, og kompendiene gitt vekk til en ambisiøs resepsjonist i Ho Chi Minh City. Jeg har spent på meg ryggesekken, og forlatt Vietnam for en liten stund. Første destinasjon er Kambodsja, med sin uforståelige historie og ekstreme fattigdom. Men i første omgang vil jeg bare vise dere idyllen, her fra strandbyen Sihanoukville.

Sånn ser jeg ut (og føler meg) om dagen

Og sånn ser omgivelsene mine ut

Okei, husk at jeg setter ting litt på spissen.
Men det er fint!

Selgerne tråler stranda, og vil gjerne gi oss
massasje, manikyr, pedikyr...

En ny fugl til deg pappa, siden du ikke kan komme

Starter med klisje, og avslutter med klisje. Men; et hjerte
til dere der hjemme fra ei som savner dere på andre siden av jorda!

"Vietnamese price" og hjemlengsel-landskap

Først; Takk, kjære, tålmodige mennesker for at dere fortsatt titter innom. Da oppgaven ble levert var tiden plutselig inne for å leve de siste dagene i Hoi An, dra på de siste festene, de siste middagene, den siste rusleturen i byen og gi de siste klemmene. Å si ha det er aldri gøy, og det var kanskje ekstra trist å vinke til vår vietnamesiske klassevenninne, Tu, som bor så langt unna, og har som vietnamesere flest liten anledning til å reise. Men jeg har i alle fall gitt henne en åpen invitasjon til Norge, med både husrom og hjerterom inkludert.

Farvellmiddag med våre vietnamesiske venner. På bordet står en av mine kulinariske favoritter hittil; hot pot

Men nå har jeg altså forlatt Hoi An, den hyggelige, lille byen med alle skredderne. Det var akkurat i tide, for dagen etter vi dro måtte man ro for å komme seg frem i gatene; den beryktede flommen hadde endelig(?) kommet. 

Første mål på veien var Quy Nhon, en herlig turistfri mellomstor by ved kysten, sørover i Vietnam. Her betalte vi faktisk det samme som vietnameserne når vi handlet. Tidligere har vi fått høre "vietnamese price," hvorpå de ler godt når vi har betalt. Her kostet frokosten 3 kroner, og vi fikk fritert banan til 30øre (nam!).

Utsikten fra balkongen(!) vår i Quy Nhon

Etter to dager i en by med så lite vestlige at foreldrene dytter borti barna og peker på blonde lokker, busset vi videre til Dalat. I motsetning til forrige busstur, som var 7 timer i en overfylt minibuss, med vietnamesisk techno og rallysjåfør, var dette en vakker og behaglig tur vekk fra kysten og opp i høylandet. Fasinert kunne jeg titte ut vinduet på furutrær og åkerlapper, åskammer og trehus. Det føltes som å komme hjem, i det minste til Europa. Temperaturen var også mer lik hjemme, som forsommer og junivær. Jeg fikk til og med god bruk for strikkejakka jeg kjøpte i Hoi An. 

Nok en balkongutsikt, denne gangen en morgen i Dalat

Dalat var elsket av de franske kolonistene, mulig av de samme grunnene som jeg nevner. Dessuten er det et egnet område til å dyrke frukt og grønnsaker, selv om store deler av området blir brukt til kaffeproduksjon. Visste dere forresten at Vietnam er verdens nest største eksportør av kaffe? Det som kanskje er enda mer overraskende er at jeg har begynt å drikke kaffe på denne turen. MEN, det er kun vietnamesisk kaffe med kondensert melk, og kun av den grunn at det smaker mer karamell enn kaffe. Det er derfor bare midlertidig, så det er ingen grunn til å sette på kaffekokeren til jeg kommer hjem.

Kaffe

Høydepunktene i Dalat var da vi havnet på piknik og påfølgende karaoke med en gjeng fra vannforskyningsbransjen i byen, og dagen på motorsykkel (les: scooter) rundt i området. På sistnevnte fikk vi smake sprøstekte sirisser, se produksjonsløpet til silke og besøke og "prate" med etniske minoritetskvinner. Det var virkelig interessant, og jeg kunne skrevet side opp og ned om alt de fortalte og hvor ulike våre liv er. Det skal jeg ikke, for jeg har allerede skrevet nok. Kanskje en annen gang.

Vietnam på motorsykkel er Vietnam på sitt beste

Smaker mest skall, og er best med chilisaus

På markedet er det kvinnene som regjerer

Det vietnamesiske mattilsynet har nok en litt annen standar enn det norske

Hva med en alternativ julemiddag i år?

På baksiden av "Elephant waterfalls"

Vakre Dalat

Silkeorm med kokong blir lagt i glohett vann, og tråden spinnes opp på spoler

Vår livlige, entusiastiske guide, her har han tatt oss med hjem til familiens hus i landsbyen

10 barn, 5 overlevende

Kvinnenes festskjørt veves for hånd (og fot) 

Hos denne etniske minoriteten (det finnes 54 ulike i Vietnam) må kvinnens familie kjøpe henne en mann, men når han er betalt er han atpåtil hennes eiendom, og kan brukes litt som man vil.

En sterk mann er en bra (og dyr) mann, men da kan flere kvinner dele på samme,
 men bare om de er søstre eller kusiner

Jeg gleder meg til å vise deg Vietnam, mamma!

Nå er jeg på plass i Ho Chi Minh City, eller Saigon om du vil. Her skal jeg bruke dagene fremover til å skrive hjemmeeksamen, så jeg har fortsatt litt å henge fingrene og hjernen i, før jeg forlater vakre Vietnam. I alle fall for en liten stund.

Ginger tea, social enterprise og disadvantaged youth

Ingefærte anbefales på det sterkeste. Her på nabocafeen, som har blitt mitt stamsted de siste dagene

Overskriften indikerer de tre ordene som er hyppigst i mitt hode om dagen. Vi jobber nemlig med gruppeoppgave over intensive 3 uker, og på onsdag skal den leveres inn. Det er delvis grunnen til at jeg ikke har vært så aktiv her om dagen. Det er også grunnen til at dette innlegget blir kort og uinteressant, men da vet dere i alle fall at jeg fortsatt er i Vietnam og fortsatt har det bra.

I vietnamesiske bryllup har de ikke...

...blomsterdekorasjoner, men ballonger og grønnsaksskulpturer

...en unik brudekjole, men tre

...gifteringer, men kjeder av typen vi gav hverandre som vennskapsgaver på barneskolen

...bryllupsfotografering etter vielsen, men et noe retusjert bryllupsbilde utenfor festlokalene

...live musikk, men åpen scene hvor hvemsomhelst kan akkopangnere bryllupsmiddagen med sang eller dans

...3 retters, men 7 retter som serveres midt på bordet og hvor alle forsyner seg (og hverandre) med spisepinnene

 ...drikkebonger, men glass som aldri blir tomme, uansett hvor mye du drikker

...fest til langt på kveld, men desto mer moro fra klokka 11.30 til 13.30