God jul, hilsen Asia

Jul i Asia er ikke som jul i Norge, selv ikke om det hadde vært kaldt og snø. Så selv om det nå er julemorgen kan jeg ikke akkurat si at jeg har den berømte julestemningen. Men de prøver, asiaterne, det skal de ha. Noen restauranter og butikker spiller julemusikk, vi var på live-kveld med åpen scene den 22. hvor de innimellom alle vietnamesiske kjærlighetssangene (det er i alle fall det jeg tror det er, jeg forstår jo ikke akkurat hva de synger) også sang Mary´s boychild - på vietnamesisk selvfølgelig. Men det var fint å høre noe man gjenkjente. Min venninne Anh omtaler julaften som "Merry Christmas"("What will you do on merry christmas?"), så det er tydelig at jula er noe vestlig som de ikke er helt fortrolig med, men som de omfavner så godt de kan likevel. Det ser i alle fall slik ut på juledekorasjonene rundt om.

Selv om Hanoi var litt kaldt for meg som er vant til 30+, måtte de ty til papirsnø. Dette er den mest jordnære julepynten jeg har sett hittil, og om hele Hanoi hadde sett sånn ut hadde det kanskje hjulpet på vinter-savnet

Hoi An: Kirka pynta til jul, de drar det kanskje litt lenger enn hjemme

Hanoi: Snømenn og palmer

Noen som vil ha heliumsjulenisseballonger på juletreet?

Butikkene passer også på å lage julestemning, det er i alle fall akkurat som hjemme

I Chiang Mai har de byttet ut hest og slede med tuk-tuk

Dere må spise pepperkaker og surkål i store mengder for meg i dag(så kan jeg spise smør for dere). Juleaften vil nok heller ikke bli det samme uten Jørgensen-familiens sjokolademousse (kanskje vi kan lage dobbelt porsjon neste år?), ullsokker på tynn strømpebukse og spente barn. Jeg savner dere, og tenker litt ekstra på den fine familien min i dag. Mamma hilser også hjem til alle sammen! GOD JUL!

60 år og thai-kokk

Siden sist har jeg forlatt resten av mine medstudenter, fått mamma med på reisen og tilbrakt i overkant av en uke i Thailand. Mor hadde dessuten tatt med speilrefleksen min til Asia, så nå håper jeg bildene vil bli av litt bedre kvalitet fremover.

Endelig har jeg fått føttene plantet på vietnamesisk jord igjen, noe som føles litt som å komme hjem. Men akkurat dette innlegget skal vies til en litt annerledes bursdagsfeiring for mammas del – thailandsk matlagingskurs.

Vi tilbragte nemlig noen fine dager i en koselig by nord i Thailand, Chiang Mai. Den er kjent for å være av den kulturelle sorten, og det var muligheter for massasjekurs, meditasjonskurs, turgåing, elefantridning og nettopp matlagingskurs. Og det kom vi frem til at 13. desember, mammas 60årsdag, skulle brukes til. Vi er nemlig begge svake for det thailandske kjøkken, og jeg synes kunnskap og minner er de aller fineste souvernierene man kan ta med hjem. 

Først gikk turen til markedet, hvor vi egentlig kunne fått kjøpt all maten ferdig

Markeder er et av mine favorittsteder å ta bilder, det er så mange fine farger, situasjoner og motiver

Skal jeg være helt ærlig tror jeg ikke det har sååå stor hensikt om vi hjemme bytter ut plastposene med handlenett. For i Asia bruker de nemlig plastposer til ALT! Til og med brus kan du kjøpe i en pose med sugerør...

Vår noe overivrige instruktør. Hun stod aldri stille, og sluttet aldri å prate/le, dermed var det litt vanskelig å ta bilde av henne. Her sammen med en kefirlimebusk, bladene gir en karakteristisk sitronsmak som er vanlig i thaimat! mmm..

Noen av ingrediensene for å lage rød "currypasta," som mamma ville sagt...

ferdig rød currypaste, denne er riktignok fra markedet

Kurset foregikk på en gård, hvor omtrent alle ingrediensene
kunne finnes i hagen. Mamma sjekker neste rett.

Ingrediensene som skal til for å lage Tom Kaa suppe med tofu,
hvis du legger til koksmelk og sitrongress

Vanligvis er jeg ikke noe suppemenneske, men denne kunne frelst de fleste.

I hagen som omgav oss var det ikke bare urter og grønnsaker,
men også masse vakre blomster...

...noe som passet meg bra siden jeg var ivrig på å leke meg med kameraet mitt igjen

Når man fyller seksti har man en legitim grunn til å ta seg en middagshvil, til tross for at man ser ut som man er 35

Jeg gleder meg allerede til å komme hjem og lete i innvandrerbutikk-hyllene etter all verdens herlige ingredienser

Skjønnhetens bakside

Denne byen har fått meg til å tenke. Ganske mye faktisk. For blant vakre, hvite strender og hoiende tuk-tuk sjåfører ser vi så utrolig mye elendighet. Barn gatelangs klokka 11 om kvelden med en pose lim som de putter mot ansiktet og innhalerer. Fattige, veldige fattige, tiggere, gjerne krøplinger, som strekker lua frem mot deg. Vestlige menn på 50 ++ med unge, vakre Khmer-jenter (Khmer er den største folkegruppen i Kambodsja) som masserer dem der de ligger på solsengene sine, fonøyde med hvor billig de kan leve her. Etterpå tar de dem med seg inn i bungalowen for noen timer. De har kanskje betalt for å ha dem et døgn eller to.

Jeg er sint, provosert og frustrert. Og oppi alt dette fester backpackerne seg sanseløse. Som for å understreke dette var det en britisk gutt som døde på et utested her for to uker siden. Han druknet i bassenget, med folk dansende rundt...
Jeg ble med de andre ut en liten tur i går, men klarte ikke å sitte på en klubb på stranda etter å ha møtt gatebarn som solgte blomster på veien, og med alt dette andre i hodet. Det føltes ikke riktig på noen som helst måte, så jeg ruslet hjem.

I tillegg havnet vi på middag med noen godt voksne briter i går. Min sidemann begynt å snakke om hvordan det hver gang det var problemer, så var det "utlendinger" innvolvert. Det endte opp i en opphetet diskusjon om innvandringspolitikk, der de satt og påstod at innvandrere kom til landene "våre" og tok for seg av velferdsgodene med det som mål. De som kjenner meg godt vet hvor provosert jeg blir av hverdagsrasisme som dette, og av folk som ikke har et nyansert syn og skjærer alle over en kam. Jeg kjenner kjevene stramme seg bare jeg skriver om det. Og som om ikke det var nok, så sitter de og sier dette til Subhan, med afghanske foreldre som flyktet fra krig, og brukte et år på å komme seg i trygghet i Danmark. Det de inndirkte sa var at hans mor og far, uten kjente, uten å kunne språket, skulle funnet seg jobb i Danmark uten noen som helst hjelp fra det danske samfunnet. Stemningen rundt bordet ble ganske anstrengt etterhvert, og vi måtte bare bli enige om å la temaet ligge.

Ironien i det hele er jo at de sitter her, i et av Sør-øst Asias fattigste land, og innimellom argumentene uttrykker hvor overveldet de er over hvor billig disse spare-ribbs'ene er. Og uten at jeg skal anklage akkurat disse individene så stemmer profilen deres godt overens med de som vi har sett utnytter fattigdommen og desperasjonen i dette landet på det groveste.

Beklager å måtte ødelegge førjulsstemningen der hjemme med dette, men en reiseblogg kan ikke bare være gode opplevelser og idyll, for det ville ikke stemt med min virkelighet. Jeg har ingen bilder til å illustrere hva jeg føler, men dere kan jo prøve å putte det opp i kontrast mot bildene fra forrige innlegg. Jeg drar fra Sihanoukville i dag, men en blandet følelse fra oppholdet i magen.