Stemningsrapport

Mulig jeg romantiserer litt, for ute regner det, og det har det stort sett gjort de siste dagene. Men det er fint her fordet.

Paradistilstander

I helgen var jeg på min andre tur til Cham Island, rett utenfor Hoi An. Første turen, som vi hadde første hele lørdagen vi var her, prøvde jeg meg på dykking. Etter å ha skrevet under på papirer der alle fraskriver seg alt ansvar for mitt ve og vel (med unntak av meg) kunne jeg svømme side om side med de flotteste, fargerike fisker. Denne helgen lå jeg mer i overflaten og tittet ned på dem, utstyrt med dykkermaske og snorkel. Begge deler var virkelig en opplevelse, som frister til gjentagelse!

Øya, hvor vi spiste lunsj og overnattet, er postkortvakker, et typisk sted å drømme seg vekk til når man vasser i slaps eller skraper bilvinduer klokka halv 8 om morgenen. Et par kilometer bortenfor stranda lå en liten fiskelandsby, hvor vi fikk se noe jeg føler er et mer autentisk Vietnam. Trange gater, begrenset strømtilgang, karaokebar og fargerike båter.

På kvelden fikk vi nye, vietnamesiske venner fra en gjeng med kampsportungdommer som delte stranda med oss. Vi prøvde klossete å delta i lekene de holdt på med, noe som ble ekstra vanskelig da vi prøvde en form for "kongen befaler" på vietnamesisk. Utover i natten satt jeg i sanden og pratet med ei nydelig jente som studerte tysk i Hanoi, og nå er vi allerede facebook-venner. En herlig helg!

Welcome to Cham Island!

Båtturen ut til øya tar omkring en time.

Klare for 50 minutter under vann.

Heldigvis hadde Iris med seg undervannskamera da vi snorklet,

og fikk dermed tatt dette ultimate feriebildet av meg. 

Omtrent som jeg hadde forestilt meg Vietnam på forhånd.

Den skal tidlig krøkes...

Muligheten for å dumme seg ut finnes over alt.

Jeg fasineres stadig vekk over de flotte fargene og fargekombinasjonene
jeg finner her.

Fisk fra fiskelandsbyen. 

Hus i fiskelandsbyen.

En av Cham Islands fastboende. Kan du finne ut hva dette

er, pappa?

Vietnameserne foretrekker å bade om kvelden, for da er det

ingen fare for å bli brun.

Morgenstemning i myggnetting. Mattene på gulvet var

"madrassene" våre for natten.

Når fotografen er ei asiatisk jente må man lage "cute face".

Tror egentlig det var de lyse lokkene og mørke dreadsene fotografen

ønsket å forevige, men de er så høflige at jeg fikk være meg jeg og.

Meg og Phong (foto: Maria J)

Avskjed...

The Vietnamese way

Å beskrive Vietnam og deres folk i et simpelt blogginnlegg er umulig. Heldigvis. Vietnam er en salig blanding av etniske minoriteter, livssyn og religioner, kapitalisme og kommunisme, vestlig og kinesisk kultur, jordbruk, fiske og salg. Men mest av alt er Vietnam bare Vietnam, og forhåpentligvis kan jeg formidle noen av de inntrykkene jeg har av landet gjennom innleggene mine.

I disse dager kan man ikke gå lenge etter mørkets frembrudd før man hører trommer iblandet den vanlige tutingen og motorduren. Det er nemlig tid for fullmåne-festival (det høres flottere ut på engelsk), og unge gutter går utkledd som drager eller løver og sprer lykke over hele byen, i takt med trommeslagene. Vi har sendt papirlanterner nedover elva og puttet penger i dragens munn, og skal dermed ha sikret oss lykke for lang tid fremover.

Lanterneinnstallasjon fra sentrum. Lanterne til venstre har påmalte flagg,
dessverre uten Norge representert.

Ungene øver til kvelden.

De sterke guttene har rollen som drage, jentene ser på

Familien og forfedrene er viktig for vietnameserne

Lanterner gir en helt spesiell stemning, og du finner de over alt

"Hello" roper barna når vi sykler forbi, stolte av sine engelskkunnskaper.
Disse var på dragedansoppvisning, ikke så ulikt vår juletrefest.

"Onkel Ho" troner på toppen av frokostblandingshyllen, akkopagnert av
grønne julelys. En elsket og respektert mann.

Snart skal det komme noen innlegg om hva jeg bedriver tiden med, jeg lover. Det hadde dessuten vært hyggelig med noen kommentarer, innspill, spørsmål..? Godt valg forresten!

Hverdagsliv...

 ...kan det vel egentlig ikke kalles, det å bo i en liten kystby i Midt-Vietnam. Likevel får man en slags hverdag her, selv om det er langt fra dagliglivet hjemme i Norge. Ukedagene går en del ut på skole. Vi starter med 2 timer forelesning på Universitetet, 5 minutters gange fra hotellet, før vi tar syklene fatt for å komme til studiesenteret ved sjøen. Der spiser vi en herlig varm-lunsj bestående av sjømat, nudler, kjøtt, grønnsaker, kylling, ris, supper, vårruller og annet snadder. Etter det er man gjerne såpass varm og svett at en løpetur over brennhet sand ned til brusende bølger er det eneste som frister. Og heldige som vi er kan vi gjøre nettopp det.

Hver tirsdag skal vi ha et slags klassemøte, og min gruppe har også seminarer på tirsdagene. Der diskuterer vi emnene fra forelesningene fra foregående uke - jeg går ut i fra at det blir en slags stor kollokviegruppe. Andre ettermiddager brukes til å lese, enten på stranda eller ved et bord i skyggen. Jeg foretrekker skyggen.

Kveldene kan brukes til sosialisering, en middag til omkring 25kr på en av byens mange resturanter, massasje, shopping eller lesing, om havet var for fristende på formiddagen. Men fritiden brukes også til mye annet, og det er først og fremst det jeg vil fortelle om senere i bloggen.

På markedet er det sykler, mopeder og mennesker om hverander.
Men det gjelder vel egentlig for hele Hoi An.

Hoi An har både pose og sekk, elv og hav

Byen sett fra elva 

Litt av mitt og Marias rom

Jeg prøver å gi et inntrykk av at det kun er sol og idyll her,
men hver dag i 5-tiden inntar troperegnet byen.

Fredag hadde vi velkomstfest, og ble servert denne fantastiske maten.

På studiesenteret hadde de flyttet bordene ut under åpen himmel,
noe som ikke var like heldig da uværet kom. Men bål på stranda
og limbo veide opp for tordenværet, og vi fikk attpåtil naturlig diskolys!

Hobbyornitologen i familien savner flere bilder av fugler på bloggen,
så vær så god pappa; dette bildet er til deg!

Hoi An i farger