Noen ganger er dette alt som er igjen etter et levd liv.
Bare plastpressenningen han hadde over seg den siste natta, da det regnet så
vanvittig, er nå borte. Jeg vet ikke om jeg kommer til å glemme bildet av når
de løfter ham opp på lasteplanet på pickupen, iført hvite hansker og
politiuniform. Akkurat nå er det i alle fall fryst fast.
Hendelsen har vært med på å farge mitt syn på Nicaragua,
både på godt og vondt. Godt, fordi kvinnene på hostellet igjen viste den
omsorgen som jeg har sett hos så mange nicaraguanere. På morgenen, mens han
enda levde, var de ute med gallo pinto (bønner og ris) og juice til ham. De
ringte sykehuset. Men ingen kom. Ikke før klokka ett, da 4 uniformkledde
flokket seg om den halvnakne kroppen. De tok noen bilder, før de kjørte ham av
gårde. Alt som var igjen var et minne om påske.
