Anbefaling for mørke vinterdager - og alle andre dager

Mens dere venter på innlegg fra meg tenkte jeg at jeg kunne tipse om en annen blogg, som jeg har hatt veldig stor glede av. Det var Una som viste meg den i Vietnam, og den er veldig fin å titte innom om man har en litt grå og trist dag. Just little things heter den, og den er rett og slett en samling med små, hverdagslige ting som gjør livet litt finere å leve. Her har tenkt på noen egne (kan godt hende de overlapper noen av de på nettsiden, men det gjør vel ikke noe)

Lukten av nyklippet gress.

Å gå barbeint for første gang etter vinteren.

En god klem.

Gå rundt i bare strømpebukse og t-skjorte.

En varm dusj etter å ha vært ute i kulda.

Å vite at noen savner deg når du er på andre siden av verden.

Valentines day

Denne overskriften vil kanskje overraske noen av de som vet hva jeg mener om Valentines Day. Det er ikke så mye positivt, og jeg vil som regel helst late som dagen ikke finnes. For å gi en rask innføring i min filosofi er dette fordi jeg mener det er en dag handelsstanden har innført for å tjene penger, særlig i Norge, som ikke har noe som helst historisk bakgrunn for å "feire" den. Dessuten mener jeg det ikke skal være nødvendig å sette av en spesiell dag for å vise at man er glad i hverandre. Jeg gjør det gjerne hvilken som helst annen dag, bare ikke i dag!

Men når jeg blir tagget på dette bildet kan jeg ikke annet enn å le, og synes det er litt fantastisk.

Douglas er en telefonselger (altså selger av telefoner, ikke selger over telefon) jeg møtte da jeg var alene i Honduras, og han har sikret seg med å tagge hele 7 andre jenter på samme bilde. For meg er det både herlig komisk, og beskrivende for sider ved den machokulturen som råder i Latinamerika. Når man blir plystret på (eller bjeffet etter, som noen også hadde opplevd) på gaten, så kan man ikke tro man er den eneste i verden, for 2 minutter senere vil de plystre etter noen andre. Douglas tok det til et nytt nivå for min del. Og da er det helt okei med en valentineshilsen.

Et godt tegn på en vellykket velkomstfest er...

danseføtter!

Ankommet Nicaragua, og vel så det

Vel, nå er jeg i Nicaragua, i gang med nye studier, nye opplevelser og med å få nye venner. Flerkulturell pedagogikk er både interessant og spennende, og jeg kan merke at det virkelig er et felt jeg er nysgjerrig på. Som en ekte pedagog tenkte jeg at jeg skulle la meg inspirere av det jeg har lært til å forme dette innlegget. Jeg har nemlig lest om pedagogen Paulo Freire som blant mye annet var opptatt av dialogen som redskap i undervisning. Så for at dere skal få et lite innblikk i hvordan jeg har det her, skal jeg føre en dialog med meg selv, siden det ikke er så mange andre å føre en slik dialog med her og nå. Dessuten tenker jeg at mange av de spørsmålene jeg hadde før jeg dro, kanskje kan ligne på de dere har der hjemme. Derfor vil jeg presentere det som et slags intervju av meg, utført av 2011versjonen av Ingrid.

Ingrid anno 2011, her representert i et tre sammen med Storm, møter Ingrid 2012 på toppen av en vulkan

Ingrid2011: Hei! Oj, dette var rart… Så brun du er i forhold til meg (*måler arm mot arm*)

Ingrid2012: Heh, hei! Dette var litt surrealistisk, ja.. Hadde jeg virkelig så langt hår?

I11: Du, eller jeg, hadde nok det. Tipper det var godt å få det bort! Men du, hvis du er som meg, noe jeg går ut i fra at du er, så synes jeg ikke vi skal kaste bort denne muligheten på å snakke om hud og hår. Kan du ikke heller si om du har forandret deg på noen annen måte?

I12: Wow, du kaster ikke bort tida… Kan ikke si det er helt sånn jeg husker deg, men la gå. Vel, forandret meg har jeg nok helt sikkert… For det første har jeg nok fått litt mer kunnskap om verden, samtidig som den også har blitt mer uforståelig og kompleks for meg. Alle oppgavene mine i Vietnam konkluderte med det, verden er stor og kompleks, og det som er sannhet ett sted, er løgn et annet. Det har jeg forresten også forstått. At sannhet er relativt, og at man må være reflektert i møte med verden. Om jeg er det er en annen sak, men jeg jobber med det. Forhåpentligvis hjelper dette studiet meg på vei. Jeg tror det. Men dette blir tørt, kanskje du heller er interessert i å høre litt om hverdagslivet mitt? Og en ting, ingen personlige spørsmål takk, jeg vil ikke at du skal rote det til nå som jeg har det så bra! Du vet, the butterfly effect og alt det der.

I11: Hmm..Okei da… Selv om jeg må innrømme at jeg ble veldig nysgjerrig nå. Men det er bra at du har det bra da. Eller at jeg har det bra? Eh, ja. Jeg går bare videre til neste spørsmål jeg. Ja, hverdagen er interessant! Hva gjør du en vanlig dag?

I12: Vel, jeg våkner i 6, halv 7-tida, før klokka og ”byulet” (det går en slags flyalarm her, hver dag klokka 7 og klokka 12). Jeg titter bort på mine to romkamerater, Martine fra Hønefoss og Marie fra Århus. De er som regel på vei til å våkne de også, for vi har som oftest sluknet klokka 10. Deretter skur jeg av vifta, drar på meg noe tøy og rusler bort til fellesbadet på gangen. Vi er rundt 20 kulturstudiestudenter som deler hostell, så i blant er det kø. Men som regel er det fritt frem for en kald dusj. Frokosten står klar på kjøkkenbenken, forskjellig hver dag. Det mest eksotiske er nok en rett med bønner, ris og bananchips, tradisjonell nicaraguansk. Det beste er frukt, og det er hver dag. Bussen til skolen er også typisk nicaraguansk, fargerik og litt gammeldags i designet. Den henter oss på andre siden av veien, og tar oss til studiestedene i nærheten av stranda. Der har vi pedagogikkforelesninger fra halv 9 til 12-tida, før det er lunsj på studiesenteret ved stranda. Tiden etter lunsj kan brukes til så mangt. Hvis vi ikke har seminar kan vi bli igjen på stranda og lese, sove i en av hengekøyene, kastes rundt av stillehavsbølgene eller ta bussen tilbake til byen. Onsdager er det lesedag. Ettermiddagen er middagstid, lesetid, datatid, pratetid, slappe-av-tid, salsatid, men ikke skypetid. For da sover dere jo der hjemme. Men jeg finner skypetid ellers, så det ordner seg.

I11: Du holder kontakt med de her hjemme altså?

I12: Jeg prøver, men du burde ta deg sammen, særlig på det der med blogginga.

I11: Hei! Ikke gi meg skylden for noe DU har gjort. Eller ikke gjort.

I12: Ehh..Nei, kanskje ikke.

I11: Har du møtt noen hyggelige folk da?

I12: Ja, absolutt! Både i Vietnam, på reisen i mellom og her! Men har har jeg bare vært i litt over en uke enda, så er fortsatt litt i bli-kjent fasen. Martine, som jeg bor med, møtte jeg i Vietnam, merkelig å møte noen fra hjemstedet på andre siden av kloden. Marie er antropologstudent, og gir meg en daglig dose dansk, noe jeg godt kan lige! Det er også andre mange andre fine folk her virker det som, kan kanskje fortelle mer etter hvert.

I11: Åh, herlig, dansk! Men er det varmt forresten? Hva bør jeg pakke? Og hvordan er Nicaragua?

I12: Det er herlig kjempevarmt! Rundt 30 grader, hvertfall. Men pakkinga må du finne ut av selv, har vært på kalde steder også. California for eksempel. Men Nicaragua er herlig. Flatt, steppelignende landskap som plutselig brytes av en vulkan, akkurat sånn som man tror en vulkan skal se ut etter å ha lest Donald. Tørre jorder hvor det gresser en hest eller et par kuer, kantet med luftige, skyggegivende trær. Grønn, gul og brun natur i møte med blå himmel. Støvete veier og plystrende, stirrende gutter. "Hola!" og koloniarkitektur i Leon. Lavhus i mur, og tortilla til middag. Hest og kjerre og damer med kurv på hodet. Frukt og avokado. Hva er det ikke å like?

 I11: Wow, det høres ut som noe for meg. Og deg! Er du glad du dro?

I12: JA! Angrer ikke et sekund! Bra valg, 2011!

I11: Gi meg noe personlig da..Vær så snill!

I12: Jeg er forelska.....i dette landet!

Vel, det var det jeg hadde for denne gang. Men jeg vil komme med en oppfordring; Still meg spørsmål! Spør etter spesifikke bilder eller informasjon som jeg kanskje har uten at jeg vet det! (Jeg jobber med fuglene pappa, men de flyr så fort og så langt unna). Det kan hjelpe meg med å reflektere og lære om alt dette fine og rare jeg opplever, og kanskje gi dere mer igjen for å sjekke innom her hele tiden og. Kanskje det til og med kan hjelpe meg til å oppdatere litt oftere?